Dark patterns og etiske grenser i UX

Kan design få deg til å betale for noe du ikke trenger?

Det var spørsmålet jeg ville teste med Bondly, en fiktiv datingapp jeg designet og testet gjennom pilot- og geriljatesting. Målet var å undersøke om emosjonelt design og dark patterns kan påvirke brukere til å oppgradere til et Plus-abonnement, ved å gjøre synlighet til en forutsetning for å bli valgt

Før dette prosjektet visste jeg at selskaper designer for å påvirke valg, men jeg hadde ikke satt ord på hvordan. I løpet av arbeidet fikk jeg en større bevissthet rundt hvordan jeg som designer kan påvirke brukernes følelser, og hvilke etiske konsekvenser det kan ha.

Jeg valgte å spille på frykten for å bli valgt bort fordi dating allerede er en situasjon hvor sosial vurdering og selvfølelse spiller en sentral rolle. I et digitalt datingmarked, hvor vurderingen ofte baseres på et raskt førsteinntrykk, kan manglende validering oppleves som et uttrykk for lav verdi.

Ved å gjøre noe vanskelig å få tak i, øker man dets attraktivitet. Bondly bruker en beslektet mekanisme, men med omvendt fortegn: i stedet for å løfte verdien av oppgraderingen, degraderes gratisversjonen til å fremstå som utilstrekkelig for den som vil bli sett og valgt.

Konseptet er inspirert av Tinder. Brukeren sveiper gjennom profiler og velger om de vil like eller avvise dem. Profilene består bevisst kun av bilde, navn og alder. Dette er gjort for å holde fokuset på selve beslutningsprosessen og ikke på dybdeinformasjon om personene.

Geriljatestene ble gjennomført med tre deltakere i alderen 20–39 år, rekruttert fra prosjektlederstudiet. Testene varte cirka fem minutter per deltaker og ble gjennomført i et stille rom. Deltakerne ble bedt om å spille rollen som den fiktive brukeren Jordan Smith. Dette ble gjort for å unngå at egne preferanser og seksuell orientering ble relevante, og for å hjelpe deltakerne å distansere seg fra eventuelle økonomiske vurderinger knyttet til oppgradering.

Synlighet som nødvendighet

Flere deltakere beskrev oppgradering som en selvfølge snarere enn et valg. Deltaker 2: «Det er jo en no-brainer at du må oppgradere. Du vil jo bli sett.» Deltaker 1: «Når det står du kan bli mer synlig, så selvfølgelig vil jeg det.» Synlighet ble altså ikke oppfattet som en teknisk parameter, men som en forutsetning for å lykkes.

Kobling til selvfølelse

Deltaker 3 koblet lav synlighet direkte til personlig verdi: «Det viser at ikke mange har likt meg. Det er ikke akkurat en boost. Det kan gjøre vondt.» Dette illustrerer hvordan designet aktiverer Normans refleksive nivå – systemets mekanismer tolkes som sosial vurdering.

Gjennomskuet, men oppgraderte likevel

To av tre deltakere oppgraderte til Plus, selv om begge beskrev designet som manipulerende. Deltaker 1: «Lurer deg veldig til å trykke på det de vil du skal trykke på.» Dette tyder på at emosjonell påvirkning kan fungere selv når brukeren er bevisst mekanismen.

Handling uten eierskap

Begge de som oppgraderte fortalte at de forventet et ekstra steg etter at de hadde klikket, en betalingsskjerm eller bekreftelse. Når flyten stoppet brått, opplevdes handlingen ikke som en reell beslutning.

Manglende sveiping

En begrensning i prototypen ble også tydelig gjennom testingen: alle deltakerne forsøkte å sveipe, en funksjon som ikke var prototypet. Jeg hadde antatt at deltakerne ville se forbi manglende funksjoner som sveiping, siden det ikke var en del av oppgaven de skulle løse, men dette var en skivebom. Uten sveipefunksjonen forsvant taktiliteten og følelsen av at noe sto på spill, og det ble for tydelig at dette var en testsituasjon, noe som svekket den emosjonelle effekten jeg ønsket å skape.